Jeg har fortsatt lyst til å drive med ishockey
Tekst: Titti Aarnes: Foto: Sofie Alexandra Kitterød og private bilder
Etter flere hjernerystelser har ishockeyspiller Didrik Bax-Kristiansen (21) blitt mer opptatt av å finne en balanse hvor hockey fortsatt kan være en stor del av livet hans, samtidig som helsen kommer først. Vi har snakket med Didrik om ishockey og langvarige symptomer etter hjernerystelser.
Hva betyr ishockeyen for deg?
Ishockey har vært en veldig stor del av livet mitt. Det er ikke bare en sport jeg driver med, men noe jeg har brukt utrolig mye tid og energi på, og som har gitt meg mange opplevelser, venner og mål å jobbe mot. Jeg har alltid hatt et stort ønske om å bli så god som mulig og se hvor lenge jeg kan drive med hockey. Derfor er det også ekstra vanskelig når hodet setter begrensninger for noe som betyr så mye for meg.
Du har hatt seks hjernerystelser. Hvordan oppleves det?
Det ble vel litt blussa opp, så har vel hatt 3–4 langvarige hjernerystelser og noen små hjernerystelser imellom der. Det er egentlig vanskelig å beskrive helt hvordan det oppleves. Hver hjernerystelse har vært forskjellig, men det som kanskje er vanskeligst er at symptomene ikke alltid er synlige for andre. Du kan se helt fin ut, men samtidig ha hodepine, være svimmel, ha problemer med konsentrasjon eller bare føle at hodet ikke fungerer som normalt. Det jeg syns er mest plagsomt er helt klart hodepinen og plagene det medfører. Etter hvert har det også blitt en del usikkerhet rundt hva som er lurt å gjøre og hvor mye hodet tåler. Så jeg må hele tiden ta valg basert på hva som er smartest for hodet, og det har blitt litt slitsomt i lengden. Det kan også være ganske frustrerende når man egentlig bare ønsker å spille hockey og leve normalt.
Er det forskjell på hvordan du opplevde den første hjernerystelsen og hvordan du opplever en hjernerystelse i dag?
Ja, litt forskjell. Første gang visste jeg egentlig lite om hjernerystelser. Jeg tror også jeg hadde en helt annen holdning til det og tenkte at det gikk over etter noen dager.Etter flere hjernerystelser vet jeg mye mer om symptomene og hvor forskjellig det kan være fra gang til gang. Jeg er også mye mer oppmerksom på hvordan hodet føles og tar symptomene mer alvorlig. Også har jeg hatt veldig fin oppfølging både på sykehus og rehabiliteringsklinikker.
Har erfaringene fra de tidligere hjernerystelsene gjort at du kjenner igjen symptomene raskere?
Ja. Jeg kjenner mye bedre igjen når noe ikke føles helt normalt. Det kan være alt fra hodepine og svimmelhet til en rar eller «fuzzy» følelse i hodet, problemer med konsentrasjon eller at jeg blir mer sliten enn normalt.Samtidig tror jeg det er viktig å ikke bli så vant til symptomene at man begynner å normalisere dem. For når jeg har gått med hodepine så lenge som jeg har gjort nå er det ofte at jeg tenker at det er normal hverdag for meg gå rundt med hodeplager, men det håper jeg veldig at kan gå over til å bli helt symptomfri
Er det noe ved hjernerystelsene dine som folk rundt deg ofte ikke forstår?
Ja, kanskje først og fremst at man kan føle seg ganske dårlig selv om det ikke synes utenpå. Hvis du har en skade på beinet, ser folk at du halter. Med hjernerystelse kan du se helt frisk ut. Det kan også være vanskelig å forklare hvorfor noe som gikk fint i går plutselig kan gjøre deg dårlig i dag. Symptomene kan variere ganske mye.
Hvordan påvirker hjernerystelsene forholdet ditt til ishockeyen?
Hockeyen betyr fortsatt utrolig mye for meg, men jeg har fått et helt annet forhold til risikoen. Tidligere tenkte jeg kanskje ikke så mye på risikoen det kan være å gå ut på isen uten å være fullt klarert og symptomfri, men nå har jeg skjønt alvoret litt mer og reflekterer ofte litt over valgene mine i forbindelse med hockeyen. Det er selvfølgelig frustrerende, men samtidig har jeg fått et annet perspektiv på ting her i livet.
Har du noen gang stått på isen og tenkt mer på risikoen for å få en ny hjernerystelse enn på selve spillet?
Ja, det har jeg. Etter flere hjernerystelser er jeg nok mer bevisst på risikoen. Jeg prøver å fokusere på spillet, men samtidig ligger det litt i bakhodet at en ny smell kan få større konsekvenser.Det er ikke sånn at jeg går rundt og er redd, men jeg tenker nok mer over risikoen enn jeg gjorde tidligere.
Har det vært situasjoner hvor du har måttet velge mellom det du har hatt lyst til å gjøre på isen, og det du har visst har vært tryggest for deg?
Ja, flere ganger. Det vanskeligste er når du føler at du kanskje kunne klart å gjennomføre, men samtidig vet at det tryggeste er å la være.Det har vært mange tøffe avgjørelser, spesielt fordi jeg hele tiden har hatt et håp om å bli klar. Jeg har flere ganger sagt til treneren «jeg er snart klar», og så har uke etter uke gått uten at jeg faktisk har vært klar. Det er frustrerende når du har så lyst til å spille, men samtidig vet at du må ta det rolig for å kunne komme tilbake på en trygg måte.
Hva er det vanskeligste med å akseptere at kroppen eller hodet setter grenser for noe du virkelig har lyst til?
Det er nok følelsen av at du ikke alltid har kontroll selv. Du kan trene godt, gjøre alt riktig og være veldig motivert, men likevel kan hodet sette en grense.Jeg tror det vanskeligste er å akseptere at viljen ikke alltid er nok. Du kan ha veldig lyst, men kroppen og hodet bestemmer til slutt.
Hvordan opplever du kulturen rundt hjernerystelser i ishockey? Er det fortsatt en forventning om at man skal «tåle en smell»?
Jeg synes det har blitt mer fokus på hjernerystelser og sikkerhet, men jeg tror fortsatt det finnes en kultur hvor man skal tåle mye. Ishockey er en fysisk sport, og det ligger litt i kulturen at man skal være tøff.
Hvor lett eller vanskelig er det for en spiller å si fra dersom han tror han har fått en hjernerystelse?
Jeg tror det kan være vanskelig, spesielt for unge spillere. Man vil ikke være den som må gå av isen, og man vil kanskje ikke skuffe laget eller treneren. Jeg tror det er viktig at spilleren vet at det er helt greit å si fra, og at han vet at det ikke får negative konsekvenser.
Hva tror du unge hockeyspillere er mest tilbøyelige til å gjøre feil når de får en smell mot hodet?
Å undervurdere det. Mange tenker kanskje at «det går sikkert over» eller at de bare trenger litt hvile før de kan spille igjen.Jeg tror også mange kan være redde for å si fra fordi de ønsker å spille. Det er nettopp derfor det er viktig å ha både voksne og fagpersoner rundt unge spillere.
Hva bør trenere og lagkamerater gjøre dersom en spiller sier at han ikke føler seg bra etter en takling eller kollisjon?
Ta spilleren på alvor med en gang. Jeg vet selv hvor lett det er å ha lyst til å spille videre selv om noe ikke føles riktig. Derfor bør man ikke presse spilleren til å fortsette, men få ham av isen og sørge for at han blir vurdert ordentlig.
Har synet ditt på disse tingene endret seg etter dine egne erfaringer?
Ja, veldig mye. Før tenkte jeg nok mer som en vanlig hockeyspiller og tenkte ikke så mye på risikoen. Etter mine egne erfaringer har jeg blitt mye mer bevisst på hjernerystelser og hvor viktig det er å ta symptomene på alvor. Jeg tror også jeg har blitt mye mer opptatt av at andre spillere skal ta slike ting på alvor.
Når hjernerystelsen påvirker deg, hvordan merkes det i hverdagen, ikke bare på hockeybanen?
Det kan merkes på ganske mange forskjellige måter. Hodepine, svimmelhet, at jeg blir fortere sliten og at konsentrasjonen ikke fungerer som jeg ønsker. I dag er de største plagene dunking og hodepine, nesten som om hodet blir strammet sammen. Det påvirker hvor mye jeg orker i løpet av en dag, og ting som tidligere var helt normale kan kreve mye mer energi.
Er det noe du har måttet gi avkall på eller gjøre annerledes på grunn av hjernerystelsene?
Ja. Jeg har måttet redusere eller tilpasse både trening, jobb og andre aktiviteter. Jeg har også måttet være mer forsiktig med ting jeg tidligere ikke tenkte over. Det vanskeligste er kanskje at man må planlegge mer og hele tiden kjenne etter hvordan hodet reagerer.
Hvordan påvirker det skole, jobb, venner eller fritid når hodet ikke fungerer slik du ønsker?
Det kan være frustrerende fordi du ønsker å fungere på samme nivå som vanlig, men ikke alltid har kapasitet til det.På jobb eller skole kan det være vanskeligere å konsentrere seg over lengre tid. Sosialt kan man også bli mer sliten enn det man forventer. Det gjør at man noen ganger må prioritere hva man faktisk har energi til, og det er krevende og kjedelig å si nei til ting man egentlig har veldig lyst til å gjøre.
Hva skulle du ønske at folk rundt deg forsto når du sier at du har hjernerystelsesplager?
Det er ikke nødvendigvis én spesiell ting, men jeg skulle ønske folk hadde litt mer forståelse for at hjernerystelsesplager ikke alltid er synlige. Man kan være veldig sliten eller ha mye plager uten at det synes utenpå. Dagsformen kan også variere mye, og det som fungerer fint én dag, kan være vanskeligere dagen etter. Selv om jeg virker helt fin, betyr det ikke nødvendigvis at jeg føler meg bra eller fungerer som normalt.
Hvordan har møtet med helsevesenet vært gjennom disse seks hjernerystelsene?
Jeg har fått mye oppfølging og har møtt mange flinke folk gjennom helsevesenet, spesielt de som jobber med hjernerystelser og rehabilitering. Samtidig har jeg erfart at det er viktig å komme til noen som faktisk har god kunnskap om hjernerystelser, fordi det virker som det er ganske ulik kompetanse på området. Jeg har lært mye underveis, og for meg har det vært viktig med tett oppfølging over tid. En hjernerystelse er ikke nødvendigvis noe man kan vurdere én gang og så er ferdig med.
Hvis du kunne gått tilbake til den dagen du fikk din første hjernerystelse, hva ville du sagt til deg selv?
Jeg ville sagt: Ta det på alvor fra første dag. Ikke prøv å presse deg tilbake fordi du har lyst til å spille. Og kanskje det viktigste er at det er bedre å være ute litt lenger og bli ordentlig frisk enn å komme tilbake for tidlig og risikere at ting blir mye verre.
Hva vet du om hjernerystelse i dag som du skulle ønske du visste som 15–16-åring? Hva skulle du ønske at andre unge spillere visste?
Jeg skulle ønske jeg visste hvor viktig det er å lytte til symptomene og at det ikke bare er å ta Paracet og spille igjen. Hvis du får en smell og noe føles feil, si fra. Det kan føles kjipt der og da, men det er mye viktigere å tenke langsiktig.
Hva skulle du ønske at trenere visste?
Jeg skulle ønske trenere hadde større forståelse for hvor forskjellig en hjernerystelse kan være fra person til person. Det er ikke alltid mulig å se på en spiller hvor mye han faktisk sliter. Jeg tror også det er viktig å ikke ha for mye fokus på når spilleren skal være tilbake, men heller på at han faktisk er klar når han kommer tilbake.
Når du tenker på hockey fremover, hva håper du på?
Jeg håper først og fremst at jeg kan bli ordentlig frisk og få muligheten til å spille hockey igjen. Jeg har fortsatt ambisjoner og elsker sporten, så jeg håper hockey kan være en stor del av livet mitt videre. Om det blir som spiller, trener eller på en annen måte, vet jeg ikke helt ennå, men jeg har lyst til å drive med hockey!
Har hjernerystelsene endret hva du ser for deg at hockeyen skal være i livet ditt?
Ja, kanskje litt. Før var det veldig mye fokus på å bli så god som mulig som hockeyspiller. Nå har jeg også blitt mer opptatt av å finne en balanse hvor hockey fortsatt kan være en stor del av livet mitt, samtidig som helsen kommer først. Jeg har fortsatt lyst til å satse, men jeg har også forstått at hockey ikke er verdt å risikere helsen for.
Hva er dine planer for fremtiden? Hva er du mest håpefull for fremover?
Jeg håper først og fremst å få tilbake en hverdag hvor hodet fungerer som det skal, og hvor jeg kan trene og spille symptomfriJeg har fortsatt mange mål innen hockeyen, og jeg håper jeg får muligheten til å fortsette å utvikle meg. Samtidig ønsker jeg å ha en god fremtid også utenfor hockeyen. Det viktigste for meg nå er å bli frisk og ta ting steg for steg.
Kommentarer