Ta hjernerystelsen på alvor

Vi har tatt en prat med 22 år gamle Sander Vedul-Kjelsås, som er ishockeyspiller på Nidaros Hockey. Han har fått hjernerystelse flere ganger. Etter siste smell har han fått langvarige symptomer.

Hva skjedde da du fikk de to siste hjernerystelsene?

Jeg har fått flere hjernerystelser tidligere og alle i forbindelse med ishockey, men i denne omgangen var den første av to hjernerystelser på kort tid en smell på en ishockeytrening. Kort forklart så krasjet jeg med en lagkamerat med ansiktet først i hans skulder da begge var i høy fart. Jeg trodde da det kun var nesen som var skadet og undersøkte ikke om jeg hadde fått en liten hjernerystelse da symptomene ikke var så veldig sterke. Men i etterpåklokskapens navn var det mer enn nok av symptomer (først og fremst hodepine og utmattelse) til at jeg burde sjekket det og tatt det med ro.

Den andre smellen fikk jeg 10 dager senere da jeg spilte en ishockeykamp og ble taklet av en motstander mot som traff meg i hodet. Da hadde jeg allerede i forkant av kampen hatt vondt i hodet en stor uke og om ikke utmattet ble jeg veldig fort veldig sliten, spesielt i trenings- og kampsituasjoner i den perioden. Dette ble betydelig verre etter denne nye smellen. Det var en takling som traff meg i tinningen. Ettersom tiden gikk og jeg ikke ble bedre ble det mer og mer tydelig at jeg hadde fått en lett hjernerystelse i den første smellen 10 dager tilbake, og antakeligvis pådratt meg en ny lett hjernerystelse i denne kampen 10 dager senere.

Hvordan har du opplevd tiden etter hjernerystelsene?

Det har vært krevende både fysisk og mentalt, men jeg lærte tidlig fra helsepersonell at det kom til å ta tid før jeg blir bra da denne skaden var en stor påkjenning for hodet. Men jeg trodde jo hele tiden at det skulle ta en uke til på en måte, også strakk det seg bare ut hele tiden.

Jeg var såpass brutt ned og hadde så vondt i hodet at jeg tenkte ikke så mye over hvordan det gikk fysisk og mentalt den første tiden. Det fokuset jeg klarte å hente ut gikk ut på å få hodepinen til å gå bort på en måte. Etter hvert ble jo dette mer og mer en reality-sjekk på at jeg tenkte at dette var noe jeg måtte ta mer på alvor fremover da jeg i en lang periode hadde store problem med å fungere som vanlig.

Opp og nedturer i forhold til svingninger i hodepine var tøffe å håndtere. Det vil si vis jeg hadde hatt en god periode også ble det dårligere igjen. Men jeg lærte meg etter hvert at det er bare å legge bort de tankene å konsentrere seg om det man får gjort noe med. Et hjelpemiddel for min del der ble en ny hobby.

Hvordan har du det i dag, hvordan ser en «vanlig dag» ut for deg i dag?

Nå har det gått 3 måneder fra smell nummer 2 og jeg har det stort sett veldig bra. Er godt i gang med opptrening og fungerer nærmere og nærmere normalt i hverdagen. Noe som er veldig godt etter en lengre periode med mange tøffe dager.

En vanlig dag går i trening, lesing, turgåing, gitarspilling, matlaging, litt jobbing, og å møte venner og familie. Spesielt balanse- og mobilitetstreningen har vært veldig viktig for meg, da jeg føler jeg har bygget på treningen mer og mer med den i bunn.

Dersom jeg har vondt, noe jeg opplever mindre og mindre, tar jeg det litt mer med ro, men forsøker å leve så vanlig som mulig.

Har du funnet strategier eller verktøy som hjelper deg å leve bedre med symptomene?

Min beste strategi føler jeg er å tviholde på det å alltid si til meg selv at jeg skal bli bra, og å være åpen med det ovenfor andre for å få motivasjon til å finne balansen i hverdagen og bli bedre hver dag. Balanse- og mobilitetstreningen har og vært svært meningsfull for meg her da jeg tror den har gitt meg følelsen av å opprettholde en trening jeg kan bruke for å komme meg tilbake til ishockey.

Opplever du å bli møtt med forståelse fra omgivelsene dine?

Absolutt, det har vært en merkelig prosess der jeg ikke har forstått hvorfor jeg ikke har blitt bedre da jeg hele vegen har forsøkt å bli det å ta de valgene som trengs for det. Men her tror jeg åpenheten har vært viktig, og det å ikke grave seg ned å bare tenke at man ikke har sjans til å bli bedre.

Hvilken rolle har familie, venner og ishockeyklubben i din rehabilitering?

Venner, familie, hockey’n og alle som har hørt av seg til meg har betydd og betyr utrolig mye for meg. Det gir en enorm glød til å kjempe på videre selv på de verste dagene. Jeg setter enormt stor pris på all støtte jeg har fått og gleder meg til å gi tilbake.

Får du oppfølging og behandling fra helsevesenet i dag?

Jeg får meget god oppfølging fra rehabiliteringsklinikken for ervervet hjerneskade på Lian. Der har jeg jevnlig kontakt med fysioterapeut og lege som hjelper meg veldig mye med å forstå situasjonen jeg står i. Vi har også tilpasset et program for hvordan jeg skal trene på pulsen min for å ta jevne steg uten for mye hodepine osv. Den brede erfaringen deres har vært ekstremt nyttig for å få meg til å forstå situasjonen, og å få meg til å tro på at jeg blir bra.

Har du et råd til noen som nylig har fått langvarige symptomer etter hjernerystelse?

Ha troen! Uansett hvor mange dager du har vondt og det ikke blir bedre uansett hva du gjør/ikke gjør så ikke gi opp, det kommer til å bli bedre. Utforsk små aktiviteter, lær deg noe nytt som ikke trigger smerter, og finn glede i hver dag, samt ring en venn og forklar hva som er dritt hvis tankene kverner. Du er ikke svak hvis du ber om hjelp.

Hva ønsker du at samfunnet, idretten eller helsevesenet skal forstå bedre om hjernerystelse og PCS?

Jeg har jo fått all hjelp jeg kunne bedt om, så sånn sett har jeg ikke så mye å komme med. Men jeg visste jo ikke hva PCS (Langvarige symptomer etter hjernerystelse) var for eksempel, så det hadde kanskje vært fint å belyse temaet mer da jeg også vet at de fleste har verre plager enn meg som har vart i mye lenger tid. Og derfor vil det kanskje hjelpe med mer offentlig kunnskap om temaet slik at folk vet hva som plager en og at det normalt i en PCS, men kan ta tid, og kan gå over hvis en bestemmer seg for det og er tålmodig. Hvorfor noen får PCS er etter hva jeg har forstått et mysterium, så det kan også være nyttig med mer forskning om det.

I forhold til idretten tenker jeg at det er mye å lære av min situasjon i forhold til at man skal være forsiktig hvis man frykter man har en hjernerystelse og ta det på alvor, og ikke prøve å overbevise seg selv om at man bare er sliten med høy belastning eller lignende. Dette ansvaret ligger vel så mye på utøver som trener/leder og kan hjelpe utøvere å unngå lengre skader dersom en er bevisst på dette.

Hva tenker du om fremtiden i dag, sammenlignet med tidligere?

I den siste tiden har det gått mye bedre for meg, så jeg ser mye lysere på både nær og fjern fremtid enn det jeg gjorde for en tid tilbake. Så nå begynner jeg å bli meg selv igjen, sånn sett :) Ler også litt av meg selv da jeg har hatt god tid til å tenke over mulighetene i livet og hva jeg vil gjøre i livet nå, og jeg ender stadig opp med at jeg vil spille hockey 😊