top of page

Runa Lillegård - en ny person

23. oktober 2022, fikk Vålerengaspilleren Runa Lillegård (22) en ball i hodet under den nest siste seriekampen. Resultatet ble langvarige ettervirkninger etter hjernerystelse og en usikker fremtid.




Tekst: Maja Ottarsrud


- Jeg har på en måte blitt en ny person, det siste året har jeg ikke vært «meg selv». Jeg må tenkte at dette er meg nå. Men det er jo ikke så lett.


Tiden etter hendelsen har vært en kamp. Ikke bare med og mot kroppen, men også for å få dekket utgiftene hun trenger for å leve.


- Jeg er jo egentlig sinnssykt godt forsikret, og likevel faller jeg utenfor alt.


Som fotballspiller, har nemlig Runa gjort alt riktig. Hun har både utvidet forsikring i samhandling med klubben, og den beste forsikringen man kan få privat. Hun har også sørget for at alt er godt dokumentert og journalført etter hendelsen i fjor. Røntgenbilder viser forandringer i nakke og rygg. Selve hendelsen er filmet.


Men det hadde ingenting å si for forsikringsselskapet.


Nå ser hun ingen annen utvei enn å skaffe seg juridisk bistand. Men det blir dyrt. Kanskje for dyrt.



Det er din feil


Forsikringsselskapet hevder at om Runa hadde sklidd på banen hadde det vært en yrkesskade. Men det å få ballen i hodet, er det en risiko man bør ta høyde for som fotballspiller.


Hun havner altså mellom to stoler. Og det er ingen som vil ta ansvar. Konsekvensen er at Runa står igjen uten noen økonomisk bistand fra forsikring og en sykepengeordning som er i ferd med å løpe ut.


Det føles ut som om du har en jobb som ikke har nok respekt», sier Runa. «Jeg har ikke blitt møtte en eneste gang med et smil om munnen. Du føler nesten at det er din feil», fortsetter hun.


Runa har derfor tatt fra egen lomme for å dekke behandlingen hun trenger. En behandling hun heldigvis opplever god effekt av. Runa går jevnlig til kiropraktor og muskelterapeut, som jobber med nervesystemet og avspenning av musklene.


- Jeg har brukt opp mye av sparepengene mine, sier Runa.


Lillegård har alltid vært geskjeftig. Hun har spilt i toppdivisjonen siden hun var 14 år, og på landslaget siden hun var 16. Det er få som har en så lang karriere i proffotball bak seg, i så ung alder.


- Om 3 måneder risikerer jeg å stå uten både jobb og utdanning - og da har det ingenting å si hva jeg har tjent før. Og jeg synes det er ganske urettferdig, at en person som har skadet seg på jobb skal stå i denne situasjonen.


Systemiske bortforklaringer


Runas historie er ikke unik. Det å bli en kasteball i systemet er noe mange kan kjenne seg igjen i. I tillegg beskriver Runa et helsevesen som heller ville tilskrive plagene hun opplevde, en skjør psyke.


Lillegård husker at hun satt på legekontorer og fortalte om et liv som brått var blitt snudd på hodet, med tårer i øyekroken.


Om leger som hintet til at det kanskje var angst som var problemet – ikke hjernerystelsen. Bare fordi hun gråt.


- Jeg kjenner heldigvis meg selv godt, sier Runa. Og jeg visste at angst, det har jeg ikke.


Dermed ble det enda en ting hun måtte motarbeide. Til tider hadde hun bare lyst til å gi opp, slutte å kjempe for å bli tatt seriøst.


- Det er noe med at når du er syk, skal du ikke behøve å ta den kampen i tillegg.


Hun stiller også spørsmålstegn ved om det hadde kommet med sånne utsagn, dersom hun var en mannlig landslagsspiller. -Hadde de turt det?, spør hun.


Kampen for de andre


På mange måter er Runa heldig. Hun kommer fra en familie med stabil økonomi og som kan hjelpe henne når endene ikke møtes. Runa reflekterer mye over at dette ikke er noe alle har.


Og derfor finner hun også styrken til å ta saken om forsikringen videre.


- Man må stå på sitt og gjøre alt man kan, sier hun.


Det som er overraskende med saken til Runa, er at det finnes svært få slike saker i retten. Derfor er det få prosedyrer man kan lene seg på. Runa mener det er fordi de fleste møter så mye motstand at de gir opp.


- og det skjønner jeg sykt godt, for jeg har også vært sånn noen ganger - at jeg gidder ikke dette mer. Det er så mye styr.


Runa kjemper ikke bare kampen for alle andre, men også sine nærmeste. Kjæresten hennes spiller i 1.divisjon og søsteren hennes spiller toppfotball. De fleste av vennene hennes er også idrettsutøvere.


- Tenk om kjæresten min er i samme situasjon om 5 år. Da vil jeg vite at jeg har gjort alt jeg kan nå, for at han skal kunne ha det lettere enn meg.


Det er denne tanken som motiverer Runa, når det føles tungt.




Heier fra sidelinjen


Ettersom så mange av menneskene rundt Runa spiller fotball, handler livet hennes fortsatt mye om fotball. Og det kan til tider være sårt.


- Jeg har jo ikke lyst til å snakke om fotball hele tiden nå, men det hadde jeg kanskje lyst til før. Og de må jo fortelle om det, for det er jo livet deres.


Noen ganger må hun ifra om, at fotballpraten kan de ta med noen andre. Likevel prøver hun å være der for dem. Heie dem frem.


Altajenta liker spesielt godt å se kjæresten spille. Det er en annen klubb. Det er fotball, men ikke hennes fotball. Da klarer hun virkelig å kjenne på fotballgleden.


- Hvis han vinner en kamp, da betyr det feiring på restaurant, smiler Runa.


Hverdagen


Runa prøver å dra på stadion så ofte som mulig. Noen dager orker hun en time – andre dager tre. For det meste trener hun alene.


- Hvis jeg drar på trening, må jeg slappe av etterpå. Da kan ikke jeg dra på kafe.


Ellers har hun begynt å strikke. Noe som også har hjulpet på mestringsfølelsen.


- Det å produsere noe, å vite at du har laget denne genseren liksom. Det har hjulpet mye med selvtilliten. Jeg jo fortsatt nybegynner, men det har vært veldig positivt.




Vi kan også anbefale å lese denne saken:


610 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page