Når hjernen ikke virker og du prøver å skjule det

Opptil 30 000 mennesker i Norge får hjernerystelse hvert år. De fleste blir friske etter noen uker. Men en stor gruppe sliter med langvarige plager. Et fall

på skitur gjorde at jeg ble en av dem.

Tekst: Mari Vannes, rådgiver Hjernerystelsesforeningen

I februar i 2025 var jeg på skitur og hadde et stygt fall i en bratt og isete bakke. Sterke smerter ga tydelig beskjed om at her hadde jeg fått en skikkelig trøkk. Men det var først noen dager senere at de ubehagelige og uventede symptomene kom.

Hodesmertene var intense. Jeg ble svimmel og kvalm, ekstremt trøtt og innhyllet i hjernetåke. Jeg ble sensitiv for lyd og lys. Det føltes også som om jeg mistet grepet om hvem jeg var.

Fastlegen konstaterte hjernerystelse. Rådene jeg fikk var de samme som de fleste får: ta det rolig, men vær litt i aktivitet og unngå skjerm. Dette går vanligvis over etter noen uker.

Med det ble jeg en del av statistikken. Hvert år rammes mellom 15 000 og 30 000 mennesker i Norge av hjernerystelse. Skaden oppstår når et støt eller en rystelse får hjernen til å bevege seg inne i kraniet. Hodeskaden fører til et forbigående tap av én eller flere normale hjernefunksjoner. Skadene er så små at de normalt ikke kan sees på undersøkelser som MR eller CT.

De fleste blir friske etter noen dager eller få uker. Men mellom 10 og 30 prosent av de som blir rammet utvikler langvarige plager, såkalte post-commotio-symptomer (PCS). Jeg ble en del av den statistikken også.

Det var både skremmende og frustrerende – ikke bare for meg, men også for dem rundt meg. Selv om plagene var inne i hodet, ble de synlige for andre. Jeg ble sløv og trøtt, fjern og irritabel. Jeg orket lite og glemte enkle ting. Skulle jeg være slik resten av livet?

Familie, venner og kollegaer merket at jeg var blitt annerledes. Samtidig prøvde jeg å skjule det så godt jeg kunne.

Arbeidslivet ble særlig krevende. Det å gjøre vanlige arbeidsoppgaver, som å jobbe på PC, være med på møter og ha presentasjoner, kunne føre til flere dager med intens hodepine og tung hjernetåke. Å skjerpe seg gjennom en arbeidsdag, for ikke å fremstå som treg, glemsk eller forvirret, hadde en høy pris. Det kostet meg mye å gjøre mine usynlige plager mindre merkbare for omgivelsene.

Fastlegen kunne lite om PCS, og kunne lite annet gjøre enn å sykmelde meg og gi generelle råd om hvile og aktivitet. Det viser seg at dette er en vanlig erfaring for mange i samme pasientgruppe. Når hjernerystelsen ikke går over etter få uker, blir mange i stor grad overlatt til seg selv.

I møte med helsevesenet ble det tydelig hvor vanskelig det kan være å forklare en usynlig sykdom som ikke kan dokumenteres med blodprøver eller sees på bilder. PCS er som andre usynlige symptomer – de er bare synlig gjennom pasientens egen fortelling. Hvis man da blir møtt med forståelse og kunnskap, kan det gjøre plagene lettere å bære. Veiledning og hjelp til å finne mestringsstrategier kan også gjøre symptomene mer håndterbare. Det å få råd om tilpasset fysisk aktivitet og å sørge for god hvile og balanse i hverdagen kan gjøre veien kortere mot å bli frisk.

Men mange opplever det motsatte: at plagene bagatelliseres eller forklares som psykiske. Eller at det ikke er noe som du kan gjøre for å bli bedre. Da er det lett å miste motet.

Manglende oppfølging i helsevesenet er overraskende når vi vet hvor vanlig denne skaden er, og hvilke konsekvenser den kan få. Noen får problemer med å gjennomføre skolegang eller utdanning. Andre faller ut av arbeidslivet. Mange strever med å mestre hverdagen med familie og sosiale relasjoner.

For min del førte hjernerystelsen til en annen og skremmende erkjennelse. Jeg hadde blitt en del av den store gruppen mennesker som lever med sykdom i hjernen. Omtrent 30 prosent av oss vil i løpet av livet oppleve at hjernen ikke fungerer som den skal.

Rapporten Helseutfordringer, plager og sykdomsbyrde blant personer med hjernesykdom, utarbeidet på oppdrag fra Helsedirektoratet, viser hvor omfattende konsekvensene kan være.

Hjernesykdommer gir ikke bare fysiske symptomer som hodepine og fatigue. De påvirker også identitet, selvfølelse og livskvalitet.

Over 80 prosent av de spurte oppga at de følte seg mindre som seg selv. Like mange opplevde frustrasjon knyttet til sykdommen. Hele 85 prosent oppga at de følte seg som en belastning for omgivelsene sine. Når man erfarer at andre strever på grunn av ens egne plager, kan det føre til at man forsøker å skjule symptomene.

Overraskende mange kjente også på skam. Rundt 70 prosent svarte at de opplevde skam for hjernesykdommen sin. Mange føler at de er til bry, kjenner seg annerledes og føler at de ikke lenger mestrer jobb og hverdagsliv. Skamfølelse for sykdom er et dårlig utgangspunkt for mestring og bedring.

Når sykdommen i tillegg er usynlig, kan skammen bli enda sterkere. Man presser seg litt for langt og håper at ingen skal merke noe. Skam kan føre til isolasjon og en følelse av å stå alene.

Derfor trenger vi også en større forståelse for hva hjernerystelse kan innebære. Mange etterlyser et bedre behandlingstilbud for dem som får langvarige plager. I dag får altfor mange beskjed om at dette går over av seg selv og at det ikke er så mye du kan gjøre.

Vi i Hjernerystelsesforeningen arbeider for å øke forståelsen for langvarige ettervirkninger etter hjernerystelse. Man kan bli bedre om man møter forståelse og får riktig hjelp. 

Innlegget er publisert i Min hjernehelse, 1/2026