Etter hjernerystelsen var Heidi redd karrieren som langrennsløper var over. Likevel tok det ikke lange stunden før hun hadde bestemt seg. Hun skulle tilbake på pallen. Hun skulle i alle fall gi det et forsøk.
Tekst: Maja Ottarsrud
Foto: Privat
Første del av intervjuet finner du her:
Motivasjonen i bunn
- Jeg føler jo at det hjalp meg, at jeg hadde idretten i bunn. Første tenkte jeg at «her skal jeg ligge», men så var liksom det litt uaktuelt også. Jeg husker at jeg tenkte at jeg har alt å vinne. Fordi når man har vært gjennom en sånn skade, tenk så gøy det er hvis man klarer å komme tilbake.
«Å komme deg videre»
Som toppidrettsutøver lever man under et stort press. Dersom man er toppidrettsutøver med hjernerystelse i tillegg, kan dette presset fort bli enormt. Spesielt om man skal sitte med det på egenhånd.
Noe av det viktigste for Heidi, har derfor vært å ha noen å prate med, som har opplevd det samme – og som også driver med toppidrett. Det er det ikke så altfor mange av dem.
- Jeg hadde en på landslaget på guttesiden, som har slitt litt med det samme, så jeg snakket med ham hvis jeg stod litt fast. Og som jeg kunne spørre «hva gjorde du for å komme deg videre?»
Det å snakke med en likeperson er som mange i Hjernerystelsesforeningen vet en god ressurs for å håndtere og akseptere hverdagen. Erfaringsutveksling troner høyt på listen over viktige mestringsstrategier.
Redd for å trene
Etter fallet turte ikke Heidi å trene styrke - hun var redd for å presse seg for hardt. Redd for symptomøkning som ikke skulle gå over.
- Jeg skjønte plutselig at hjernen jobber ganske hardt når du trener. Det som er litt kjipt når du er toppidrettsutøver, er at du må stå på hele veien for å gjøre det bra. Og den har jeg slitt litt med de siste årene. Man får en liten sperre for å presse seg maksimalt.
En av de tingene som skulle vise seg å være en uventet form for terapi for Heidi, var bilkjøring. Spesielt svingete veier var en fin øvelse for hodet. Det er ubehagelig, men så lenge hun kjørte korte strekker, som regel 20 minutter av ganger, fungerte det godt som en gradert opptreningsform for henne.
I fjor sommer dro hun til høyden i Frankrike, hvor veiene ned fra fjellet var spesielt utfordrende. Heidi øvde nesten hver dag - startet på toppen av fjellet og kjørte nedover.
- Det startet ganske dårlig. Jeg hadde en rar følelse i hodet, som jeg ikke klarer å beskrive. Litt som å være kvalm, men bare i hodet. Hodet prøver å si at «nå må du stoppe». Men da jeg skulle hjem kjente jeg nesten ingenting lenger. Jeg hadde øvd hver dag, og følte at jeg kom litt over kneika.
Selv om dette var en god teknikk for Heidi, er hun likevel opptatt av å påpeke at vi alle reagerer forskjellig på ting. Det er ikke sikkert at dette fungerer like bra for andre.
Man må alltid lytte til egen kropp.
Søvnhygiene
En annen ting Heidi måtte lære på nytt, var hvor essensielt søvn er for at kroppen skal kunne yte.
- Min utfordring er jo alltid at jeg har sovet veldig dårlig borte. Før så tenkte jeg at jeg alltids kunne ta igjen søvn, men det klarer man ikke når man går rundt med kraftig trykk i hodet. Akkurat det unner jeg ingen å oppleve.
Hjernerystelse kan påvirke nerver og muskler i hode og nakke. Derfor kan det være lurt å bygge opp hodet når man sover. Heidi sitt beste stalltips er å sove på hotellpute, også hjemme. Et enkelt, men effektivt tiltak.
Følelsen av å få hjelp
Etter hver fikk Heidi høre om et kartleggingsopphold på Sunnaas, for pasienter med lett traumatisk hjerneskade. Sammen med legen sin, søkte hun seg inn og fikk plass.
Dette var nesten et år etter ulykken og Heidi var på denne tiden allerede mye bedre.
- Jeg var på en måte litt for frisk da jeg kom meg inn dit, men det var jeg ikke i starten. Jeg burde vært der fra dag én, da hadde jeg kunnet ta mølletester som hadde vist at jeg var veldig dårlig.
Heidi var på Sunnaas i tre dager, og gjennomgikk en helhetlig vurdering. Hun snakket med lege, psykolog og fysioterapeut. Med fysioterapeuten gjorde hun en god del tester. Selv om Heidi fikk vite om tilbudet såpass sent i egen prosess, mener hun likevel at oppholdet har vært til stor nytte.
- Det viktigste var egentlig følelsen av å få hjelp. At det er folk der som vet akkurat hva man snakker om. Jeg vet at tilbudet på Sunnaas er ganske nytt, så jeg føler vi har kommet litt lenger, med tanke på det å bli trodd på.
I tillegg var det godt for Heidi å få bekreftet at hun var på rett vei. At hun bare måtte fortsette som hun hadde gjort frem til nå, med gradvis opptrening og en prioriteringsliste i hverdagen. Det eneste hun ikke hadde vært flink nok til var dette med hvile.
- Også skal det sies at jeg er ekstremt glad i å være i fysisk aktivitet, så jeg hadde sikkert ikke fulgt rådene jeg fikk til punkt og prikke, sier Heidi lattermildt.
Tilbake på pallen
Stå-på-viljen til Weng har også gitt resultater. Første pallplass etter hjernerystelsen kom allerede samme året.
- Det hadde jeg ikke trodd jeg skulle klare. Jeg tror jeg aldri har vært så rørt innvendig.
Det er mye som følger i kjølvannet av et skirenn, i hvert fall om man når helt opp til pallen. Det er pressekonferanse, dopingkontroll og intervjuer. Heidi ble helt slått ut.
Uken etter skulle hun egentlig til Sveits, men bestemte seg for å ikke dra – selv om det satt langt inne. Og godt var det, for samme dag fikk hun krystallsyken, en vanlig komorbiditet til hjernerystelse.
- Det hadde vært kjipt å sitte der på en mandag, på et fly og kaste opp. Så da følte jeg at det var litt «flaks» at jeg var hjemme.
Belastningen ble rett og slett for stor. Dette har vært Heidis store utfordring hele veien. At hun vil for mye og gjør for mye.
- Jeg presset meg for mye, egentlig hele det året. Fordi jeg synes det var så gøy å være med å gå skirenn igjen. Det ble for mye skirenn.
Tiden nå
Det er først i år at ting har vært ganske bra igjen. Det er sjelden hodepinen tar overhånd nå.
- Jeg hadde vondt i hodet senest i går, men det er så sjelden at det kan nærmest sees på som vanlig hodepine, som alle jo kan ha av og til. Jeg tenker jo mye på den opplevelsen jeg har hatt, så når jeg først har vondt i hodet så er jeg veldig tilbake. Det blir en liten nedtur. Men da må jeg huske at det er jo faktisk tre måneder siden sist.
Heidi er så og si tilbake til sin vante hverdag. Og for en langrennsløper innebærer det trening fire timer om dagen, og noen ganger mer. Hun har stort sett aldri en fridag.
Bortsett fra i april, som er den eneste frimåneden. Da er hun egentlig ganske så lei av å gå på ski, humrer hun.
- Det er jo litt sært det vi driver med, og absolutt ikke for alle. Man skal jo prøve å ha litt overskudd og jeg bruker alt jeg har av det på trening. Så jeg har ikke noe overskudd ellers, hvis jeg skal være ærlig. Men det har jeg i april da!
Solbarnet som gleder seg til jul
Man skulle tro at en langrennsløper elsker vintertid og snø. Så feil kan man ta. Weng er ifølge seg selv et sommerbarn som hater å fryse. Men jula, den er fin.
- Jeg elsker første desember! Jeg har vært sånn fra jeg var liten. Jeg synes det er så mye hyggelige folk i jula, alle går liksom rundt og gleder seg.
I fjor var Heidi på et hotellrom på julaften, og det gav ikke akkurat mersmak. I år skal hun være hjemme med familien.
- Jeg har et tantebarn på to år og det blir veldig stas å feire jul med ham.
Beitostølen
Før vi legger på, småprater vi litt om hva vi skal i helgen. Heidi skal på skirenn på Beitostølen, forteller hun.
Noen dager etter kommer nyheten om at hun vant løpet.
Det neste som står på plakaten for Heidi er VM i Trondheim 2025. Det er i hvert fall målet.
Vi i Hjernerystelsesforeningen ønsker henne masse lykke til og en riktig god jul!
Comments