top of page

Lokallag Lillehammer



Intervju med lokallagsleder Kristian Lindstad

Tekst: Maja Ottarsrud

 



Lokallagsforeningen i Lillehammer er et av våre nye lokallagstilskudd i 2024. Vi har tatt en prat med Kristian om hvordan oppstarten har vært og hva rollen som lokallagsleder betyr for ham. Kristian pådro seg hjernerystelse med langvarige ettervirkninger i 2012, da han skulle rydde garasjen. En sinkbalje løsnet fra spikeren og falt rett ned i topplokket. Det begynner å bli lenge siden nå.

 


Kristian sitter i solveggen på hytta når jeg ringer ham. Han er blid og lett til sinns.

 

Hallo! Vi går rett på sak. Hvorfor valgte du å lage lokallag?

 

Det kom en forespørsel fra et medlem som hadde lyst til å komme på møtene i Oslo, men ikke var i god nok form til å gjøre det. Så jeg visste jo at det var et ønske og et behov. Også var det tanken om å skape det jeg selv trengte da jeg skadet meg. En møteplass.

 

Hvordan har møtene vært så langt?

 

Veldig hyggelige. Og det var tydelig at folk hadde et behov for å prate. Det er jo veldig fint. Ved første møtet dukket det både opp pårørende og en fysioterapeut. Så da ble det både litt faglig utveksling og litt erfaringsutveksling. Det er jo veldig fint, at også at fagpersoner er interessert i å høre på oss. Hun møter en del hjernerystelsespasienter i jobben sin og var ute etter å forstå eventuelle ettervirkninger enda bedre. 

 

Har du noen spesielle ambisjoner for lokallaget?

 

Det er vel ikke mer enn å ha et fellesskap for folk som er i samme situasjon. Den store visjonen hadde vært å ha et lokallag som favnet hele Innlandet, men det er jo så enorme avstander. Innlandet er større enn Danmark! Så det er jo litt utfordringen. Men drømmen er der.

 

Ingenting er umulig! Hva betyr det for deg å være lokallagsleder da?

 

Nei, det er jo mestringsfølelse. Det gjør godt å kunne være til hjelp for andre. Å forsøke og veilede etter den enkeltes behov. Du kan ikke sitte der med en som er skadet for et halvt år siden, og bare si «slapp av, bare ta det med ro». Det er en helhetlig og noen ganger tidkrevende prosess hver enkelt må gjennom. Hvis jeg kan bidra med min erfaring, så er det bra.

 

Av og til må man bare akseptere at man må ta tiden til hjelp. Den overgangen håper jeg å kunne hjelpe til med. Det føler jeg er min rolle.

 

Og så lurer jeg på om det er noen temaer som du er veldig interessert i når det gjelder langvarige ettervirkninger?

 

Det kommer jo litt an på hvor du er i denne prosessen da. Mange er veldig opptatt av den behandlingsbiten, hvordan det blir bedre. Jeg er jo litt forbi det. Så jeg er mer opptatt av hvordan man lever et best mulig liv med de begrensningene man må forholde seg til. Så det gjelder å kunne ha to tanker i hodet på en gang. Å både kunne veilede de som er i usikkerhetsfasen, de som er mest opptatt av når dette går over - og samtidig ha fokus på hvordan en fungerer best mulig under de omstendighetene som finnes her og nå.

 

Det er jo ikke noe fasit på det.

 

Når er neste møte?

 

Vi sikter oss inn mot et møte enten før skoleslutt eller på sensommeren. Da vurderer vi å ta det utendørs – en lavterskel gåtur, med kaffe og rast. Vi tenker kanskje at det hadde vært hyggelig å invitere pårørende også, jeg vet flere kunne tenke seg det holdepunktet.

 




 

Hvem er drømmegjesten på neste møte? Jens Stoltenberg for eksempel?

 

Nei, han har sikkert noe annet på gang. Jeg aner ikke hva jeg skal svare på det egentlig, for det er ingen krav. Alle er like velkomne. Alle er drømmegjester.

 

 

Noen siste kommentarer før vi runder av?

 

At kanskje man må leve livet litt annerledes enn før – og at det faktisk kan bli bedre enn før. Kan du for eksempel sitte i solveggen på hytta en torsdag i morgen dersom du lever i hamsterhjulet?

 

 



 

135 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page