Ingvild Greve
Tekst: Maja Ottarsrud
Fortell litt om deg selv og hvorfor du ble medlem:
Jeg heter jo da Ingvild Greve, jeg er født og oppvokst i Bergen og er 52 år nå. Jeg slo hodet i mai i 2022. Det var vel omtrent på samme tidspunkt året etter, at jeg hørte om foreningen gjennom podcasten «Skallebank». Da jeg hørte at det fantes en forening hvor folk med samme erfaringer møttes, ble jeg litt misunnelig, for det fantes jo ikke noe slikt tilbud i Bergen. Det første året med dette er jo veldig krevende, for man tåler så lite. Det er sosialt isolerende, for det er så mye man ikke kan gjøre og steder man ikke kan være.
Så da måtte du lage ditt eget lokallag?
Ja, etter et halvt år som medlem laget jeg eget lokallag i Bergen. Det var kanskje litt tidlig i min egen prosess, men det var nødvendig. For det er noe med det å være i et fellesskap, det å møte andre i samme situasjon. Det synes jeg er det grunnleggende med foreningen. Det kan være litt slitsomt å drive å forklare hvordan man har det hele tiden, så det er viktig at man finner noen som har den samme erfaringen. Et lavterskeltilbud for fellesskap.
Har du noen spesielle ambisjoner for lokallaget?
Når folk kommer første gangen, ser jeg at de blir så lettet. At det betyr så mye, å bare treffe andre som dem. Og det er det viktigste. Bortsett fra det tenker jeg at vi må finne ut som gruppe hva vi ønsker. Vi er en ganske fast gruppe, som har vært med fra starten. Men jeg har et godt samarbeid med en manuellterapeut som har hjulpet meg tidlig i min prosess, Silje Marie, og vi har snakket sammen om å samarbeide litt. Og det tror jeg hadde vært veldig nyttig, at hun kan komme til oss og ha innlegg. Hun har jobbet i et tverrfaglig team i Danmark, spesifikt med folk som har hjernerystelse. Jeg var veldig heldig som fant henne, for det er jo så tilfeldig hvilke tilbud vi får vite om, hva fastlegen egentlig kan og hva som er mulig å henvise til. Selv følte jeg at jeg fikk hjelp sent i prosessen, men jeg ser jo nå at det var tidlig sammenliknet med mange andre.
Hva betyr det for deg å være lokallagsleder?
Det er jo effekten av å kunne tilby et rom hvor alle forstår at lyset bør være litt dempet og at lydnivået ikke bør være for høyt. Og at folk kan snakke om hvordan de har det, og ikke bare om sykdom – men også om alt rundt. Det er mye snakk om arbeidsliv og NAV og det er mye tips om hva som kan hjelpe og hvordan man kommer seg igjen. Forrige møte kom det for eksempel mange gode tips fra et nytt medlem, om hvilke kafeer man kan gå på i Bergen, som er litt mer tilpasset oss. Det har jeg, selv etter to og et halvt år ikke vært noe flink til å finne. Så jeg tenker jo at min jobb som lokallagsleder er å være en tilrettelegger for alle som kommer, slik at alle kan dra nytte av hverandre.
Og så lurer jeg på om det er noen temaer som du er veldig interessert i når det gjelder langvarige ettervirkninger?
Dette går ut over synet for mange. For ikke å glemme lydsensitiviteten. Den er jo noe av det som tapper mest. Det er mye bråk i verden. Jeg tror at om man hadde kunnet fikse det, hadde mye annet fulgt etter. Også er det denne evige balansen mellom trening og hvile, men der finnes det mye kunnskap. Problemet der er at den ikke når ut. Det var jo litt av grunnen til at jeg ble med i foreningen, for jeg så hvor lite førstelinjen egentlig kan om dette, på tross av at vi er så mange. Det resulterer ofte i at man får feil råd.
Ditt beste råd for energiforvaltning?
Uff, jeg kan være så dårlig på det selv. Men jeg har én tommelfingerregel, og det er at jeg sjeldent gjør mer enn to hovedaktiviteter på en dag. Hvis jeg jobber en dag, og så skal trene litt, da er det ikke rom for så forferdelig mye mer. Og det er bare å innse det. Da må jeg gjøre de «kjekke» tingene en dag som jeg ikke trener. Også har jeg lært meg å meditere. Korte meditasjoner på bare 10-20 minutter. Etter jeg har blitt friskere, har jeg blitt mindre flink til det, men det har vært viktig å lære seg noen grunnleggende teknikker.
Vil du dele noen av disse teknikkene?
Jeg fikk tips om appen «Calm» og fulgte egentlig bare instruksene jeg fikk der. Det handler jo mye om pust rett og slett. Når folk hører ordet meditasjon, blir de veldig opptatt av å renske hodet for alle tanker. Det er jo knapt mulig. Det handler mer om hvordan du forholder deg til at det er litt aktivitet i skolten. Nå setter jeg bare telefonen på ti minutter nedtelling, hvis mulig legger meg ned, gjerne i et mørkt rom, og konsentrerer meg om pusten. Men å bruke hjelpe-apper som snakker deg gjennom det, er en god start.
Hvem er drømmegjesten på neste møte?
Det må bli manuellterapeuten min, Silje Marie, som jeg har nevnt tidligere her. Hun er bare veldig flink og rett person i møtet med fortvilte hjernerystede. Alle jeg har anbefalt om å gå der har vært veldig takknemlig for tipset. Hun er litt drømmegjest også fordi hun bor i Bergen, og er derfor en som er tilgjengelig og mulig å booke. Hun kunne for eksempel gjort noen praktiske timer med oss. De fleste, uansett hvor lenge de har vært syke, er jo alltid på jakt etter å forstå mer. Tilegne seg ny kunnskap.
Når er neste møte, og hva er agendaen for neste møte?
Det er allerede søndag den 8.desember kl 14.30 på Batteriet i Kong Oscars gate 62. Den nært forestående julen blir jo fort tema, det kan være en krevende tid å komme gjennom med mye besøk og forventninger.
Noen siste kommentarer?
Ja, jeg har et lite hjertesukk. Dette snakket vi faktisk litt om på forrige møte. Og det er en litt kjip debatt som går om sykemeldte nå. Dette med at man kan oppleve seg mistenkeliggjort som langtidssykemeldt, at vi ikke selv «forstår» at det kan være lurt å «være i litt aktivitet» på jobb, om enn bare en dag eller to. Samtidig har flere i foreningen erfart at det faktisk ikke er så enkelt å være i 20-30% jobb. Dette har folk veldig lyst til, men det kan være utfordrende å få det til på en god måte på arbeidsplassen. Og det handler like mye om arbeidsgiversiden som det gjør den sykmeldte. Uten tilrettelegging, er det ikke nødvendigvis så sunt å være der. Man må huske at det er en grunn til at folk er syke, og at de fleste har veldig lyst til å jobbe. Når du står der i en livskrise, som sykdom tross alt er, hjelper det ikke å ha ledende politikere som løper rundt og sier at «egentlig så kunne dere kanskje jobbet litt mer eller». For folk med hjernerystelse, så er bekymringer det verste du kan da. Det er alt annet enn meditasjon. Og økonomisk bekymring og dårlig samvittighet for å ikke komme på jobb, er i hvert fall ikke noe å trakte etter på toppen av det hele. Sånn er det bare.
Comments