Heidi Weng er en av landets beste langrennsløpere. Med seg i bagasjen har hun blant annet fem VM-gull og to seire i «Tour de Ski». Og så slår hun hodet. Hun pådrar seg en hjernerystelse og får langvarige ettervirkninger. Selv for en toppidrettsutøver med tilgang på et stort støtteapparat, viser det seg vanskelig å få adekvat oppfølging og god behandling.
Tekst: Maja Ottarsrud
Foto: Privat
Vi har tatt en prat med Heidi om hjernerystelsen, karrieren og om veien tilbake.
Tiden etter hjernerystelsen
I mars 2022 faller Heidi på isen. Med skisko på beina og høy fart, sklir hun i nysnøen og smeller bakhodet i bakken. Dette skal vise seg å bli starten på en lang og krevende periode i livet hennes.
– Jeg mistet pusten med én gang jeg traff isen. Men der og da tenkte jeg ikke at det var så farlig, selv om jeg følte meg litt rar etterpå, forteller Heidi over telefonen.
Selv om hun forsøkte å ignorere det, ble symptomene raskt verre. Hun utviklet hodepine som ikke ga seg, søvnen ble forstyrret, og kroppen protesterte på det som tidligere hadde vært en normal hverdag.
«Noe stemmer ikke»
– Det føltes som at noe ikke stemte i ansiktet. Også synes jeg det bare ble verre og verre.
Da legen konstaterte hjernerystelse, tok ikke Heidi beskjeden særlig alvorlig. Livet som toppidrettsutøver er preget av aktivitet, og hun forsøkte å gjenoppta en slags normal hverdag.
Dette var rett etter korona, og hele Norge higet etter sosial kontakt, også Heidi. Hun beskriver hvordan hun kastet seg ut i aktiviteter som toppturer og fester, til tross for at hun knapt klarte å gå de hundre meterne hjem til søsteren sin.
– Jeg måtte gå utrolig sakte, og det føltes som om jeg stanget hodet i en vegg. Det var som om noe holdt meg igjen når jeg prøvde å bevege meg fremover.
Tunge tanker
I månedene etter fallet prøvde hun å trene forsiktig, men det gikk ikke.
–Jeg forsøkte å jogge og gå på rulleski, men hjernen og hodet føltes som om det ristet inni. Jeg måtte bare snu og gå inn igjen. Første gang jeg jogget litt forsiktig, var fem måneder etter fallet, og da var jeg konstant redd for å tråkke feil.
For en som er vant til et liv preget av fysisk aktivitet og høy intensitet, var det ekstra utfordrende å innse at kroppen trengte hvile. Bare det å gå eller sykle 20 minutter føltes som en enorm prestasjon, forteller hun. Tiden etter fallet var også, naturlig nok, preget av tunge tanker.
– Jeg så veldig mørkt på ting. Jeg tenkte «Oi, hva skal jeg gjøre nå?». Du hører om folk med synlige skader, som må gå med krykker eller har kreft, men jeg hadde aldri hørt om noen som slet med hjernerystelse på denne måten. Først da jeg begynte å dele min egen historie, skjønte jeg hvor mange andre som hadde opplevd det samme.
Saken i egne hender
Heidi måtte selv ta ansvar for å få den hjelpen hun trengte. Og det var nesten tilfeldig at hun fikk den. Gjennom en bekjent fikk hun nyss om en osteopat fra hjemtraktene som nylig hadde gått gjennom en hjernerystelse selv. Heidi tok kontakt og fikk dermed sin største støttespiller, i tillegg til sin søster som tilfeldigvis også er osteopat. Av dem lærte hun viktigheten av å ta ting gradvis og ikke forhaste seg. Det har vært en dyrekjøpt lekse.
– Akkurat som barn må gjøre, må jeg øve på ting. Øve på å være sosial, øve på å kjøre bil igjen. Bare øve litt hver dag. Vi skulle på påsketur husker jeg, og vi brukte to timer ekstra fordi jeg måtte stoppe så mye på veien. Det var en vond tur.
Om å være alene
Heidi har følt seg mye alene. Som idrettsutøver har hun en hverdag som for det meste består i trening, som i stor grad er en selvstendig aktivitet for en langrennsløper. Noe som kan være ganske befriende når man sliter med langvarige ettervirkninger etter hjernerystelse. Man slipper unna mye støy, mener Heidi.
– Bortsett når jeg først er på tur eller under et løp - da er det mye folk. Bare det å være på en samling hvor man bor på rom med noen andre, som betyr at man er sammen hele tiden fra man våkner klokken syv på morgenen til man sovner klokken 10 på kvelden.
Heidi sier at hun hadde gjort ting annerledes i dag. Hun ville nok ikke vært på en eneste samling det første året.
Samtidig som en selvstendig hverdag har tillatt Heidi en fleksibel timeplan og gode muligheter for å hvile hjernen – har hun også følt seg mye alene med plagene sine. Det er ensomt å leve med en skade som er usynlig for omverdenen.
– Jeg opplevde at det ikke var nok kunnskap rundt hjernerystelse, både blant leger og andre. Det er vanskelig å få folk til å forstå hva en hjernerystelse innebærer. Det er ikke så lett å sette seg inn i andres problemer, når man ikke har opplevd dem selv. Jeg følte at jeg var litt alene om det.
Et lite håp
– Spesielt de fire første månedene hadde jeg vondt i hodet hele dagen, hele kvelden, hele natta. Konstante intense smerter.
Til slutt ble smertene en vane, og Heidi begynte å tenke at dette var sånn det skulle være resten av livet. Likevel forsøkte hun fokusere på de små lysglimtene innimellom all smerten.
– Jeg hadde bestemt meg for at dette var noe jeg måtte lære meg å leve med. Men etter hvert begynte jeg å merke små forbedringer. Det ga meg håp, sier hun.
Heidi håper også at flere får kunnskap om hjernerystelse, og at de som opplever det, blir møtt med forståelse.
– Jeg skulle jo ønske at flere leger, eller folk generelt visste litt mer, for det er mange som dette skjer med. Det er noen som er heldigere enn andre, hvor det går fortere over. Også er det de som sliter lenge, men står helt fast. De trenger hjelp.
Er det over?
– I starten tenke jeg at nå er idrettskarrieren min over. Og det gikk på en måte fint. Samtidig var det kjipt at det var dette som var slutten. Det var ikke sånn jeg hadde håpet at det skulle bli.
Men Heidi sin idrettskarriere, var langt fra over. Følg med på del 2 neste søndag, om veien tilbake.
Andre del av intervjuet finner du her:
Comentarios